Bjørn Osos Blogg

Telesur TV, 25. mai: Colombia aktiverer demokratiplan for å sikre presidentvalget 31. mai. Forsvarsdepartementet utplasserer 228 000 militær- og politipersonell for å føre tilsyn med valgdagen og håndtere beskyttelsen av kandidater, åpenhet i prosessen og kampen mot digital desinformasjon. (Foto med tillatelse fra TSTV)

Forsvarsminister Pedro Sánchez fremhevet kampen mot desinformasjon som den største utfordringen.
Lenke: https://www.telesurt … ia-blindar-comicios/

Derimat.no (av Baxter Dimitry), 17. Mai: En foredragsholder hos World Economic Forum har åpent sagt at mennesker snart vil bli tvunget til å betale for luften de puster inn, ettersom oksygen er planlagt å bli den neste tungt monetariserte og kontrollerte ressursen under WEFs «Naturkapital»-ordning.
Lindsey Hooper, administrerende direktør for Cambridge Institute for Sustainability Leadership, kom med den sjokkerende uttalelsen under en nylig presentasjon som fremmet finansialiseringen av naturen. I direkte ordelag uttalte Hooper at vann, jord og spesielt oksygen ikke lenger kan anses som fritt og gratis tilgjengelig for menneskeheten.c (ilustrasjon fra Derimot.no)

I stedet må disse grunnleggende elementene for livet på Jorden verdsettes, spores og plasseres på globale balanser som økonomiske eiendeler som skal omsettes, beskattes og rasjoneres.
Budskapet var krystallklart: ren luft er ikke lenger en menneskerettighet. Det er en luksus som vil komme med en prislapp – og bare de som følger reglene vil få råd til det.
Denne sjokkerende uttalelsen har skapt raseri i uavhengige medier, ettersom den bekrefter det mange såkalte «konspirasjonsteoretikere» har advart om i årevis. WEF er ikke fornøyd med å la folk eie ingenting. Nå vil de ta betalt av menneskeheten for selve oksygenet i lungene deres.
KOMMENTAR: Først offentlige tjenester, så vann og til slutt luft. De som ikke klarer å betale har ingen verdi i samfunnet, men det har vi vist lenge.
Link: https://derimot.no/w … uften-de-puster-inn/

😊

SemanarioVoz, 6. mai: Seierens styrke. Colombia er i et avgjørende øyeblikk. Iván Cepeda Castros presidentkandidatambisjoner har gått inn i sin siste fase med en oppadgående trend, et resultat av den politiske, sosiale og organisatoriske mobiliseringen av kreftene som støtter ham, konsistensen og engasjementet til både kandidaten og hans visepresidentkandidat, Aida Quilcué, og arbeidet som utføres av Forandringens regjering.
Meningsmålingene er enige om ett hovedpunkt: vi leder med mer enn 40 % av stemmene. Dette bør tolkes som et utgangspunkt for å doble innsatsen vår. Muligheten for å vinne i første runde er innen rekkevidde, men det avhenger av den kollektive evnen til å omdanne denne fordelen til et effektivt flertall på valgurnene.
Det er ikke rom for triumfalisme. Høyresiden har klart å omgruppere seg og posisjonere seg som det andre alternativet, ved å ty til «sentrums»-triks som ikke tåler gransking.
Kampanjestrategien har vært effektiv i å kombinere en massiv tilstedeværelse i felten med en grasrotagenda ledet av visepresidentkandidaten. Denne tilnærmingen må intensiveres, med prioritering av sosial mobilisering og politisk utdanning. Når det gjelder debattene, er beslutningen om ikke å underkaste seg manipulerte medieagendaer riktig.
Men å vinne betyr også å beskytte den seieren. Valgprosessen i Colombia er ikke uten risiko. Mangelen på programvarerevisjoner, uredelig praksis, stemmekjøp, etterligning og tvang er fortsatt reelle trusler. (foto fra sv)

I tillegg til dette kommer den historiske utenlandske innblandingen, spesielt fra USA og den nå beryktede «Honduras-gate»-skandalen, som griper inn i regionale prosesser for å favorisere sektorer som er på linje med dens interesser. Stilt overfor denne situasjonen er den eneste garantien organisering av valgobservatører over hele landet, robuste stemmetellingsteam og kontinuerlig juridisk støtte.
Vi vil vinne i første runde, men ikke av treghet. Det vil være et resultat av bevisst, samlet og disiplinert handling. Uten sekterisme, uten arroganse, med klarheten om at dette prosjektet ikke kan pantsettes, verken politisk eller økonomisk. Seieren vil tilhøre folket, med konsistens og med overbevisningen om at endringen fortsetter.
KOMMENTAR: semanariovoz.com er kommunistpartiet sin hovedorgan. El Pacto Historico (Den Historiske Pakten) ble etablert som en samarbeidsorgangasjon mellom ventresorenterte og sosiale organisasjoner. På dette grunnlaget ble Gustavo Petro valgt til peseident i 2022.
Valgrådet har nå endret reglene for å stille til valg, der bare parti kan stille til valg. Pacto Historico har uttalt at dette er et forsøk på å svekket El Pacto Historico, men ble formelt godkjent i 2025 som en parti inklusiv kommunistpartiet. Men valggrådet har hindret El Pacto Historico å bruke navnet da alle partier som var med ikke er godkjent av valgrådet. Valgrådet prøver å splitte bevegelsen med adrministrative tiltak. Dette kjenner vi fra andre land i Latin-Amerika og blant annet Norge og Europa.
Søndag 31. mai er det 1. runde i presientvalget i Colombia. Petros arvtaker fra El Pacto Historico Ivan Cepeda ligge til å vinne. Han har 44,3 % oppslutning jfr meningsmålinger.

Link: https://semanariovoz … n-vocacion-de-poder/

Peoples Dispatch, 13. mai: Protesten i Brussel markerer den 15. demonstrasjonen mot innstramminger på 18 måneder.
For 15. gang på 18 måneder demonstrerte titusenvis av mennesker mot reformer foreslått av Belgias regjering i Arizona, som forsøkte å redusere pensjonsrettigheter, innføre strengere arbeidsforhold og kutte i sosiale budsjetter for å finansiere krig og våpen. 12. mai fylte «75 000 mennesker gatene i Brussel: arbeidere fra offentlig og privat sektor, metallarbeidere, omsorgspersoner, lærere, offentlig ansatte, frivillige organisasjoner, kulturarbeidere, ungdoms-, feministiske, demokratiske og fredsbevegelser», uttalte Arbeiderpartiet i Belgia (PTB-PVDA). (foto fra PD)

«Det som er omstridt i dag er ikke bare det ene eller det andre tiltaket», la partiet til. «Dette handler om hele Arizona-prosjektet: en modell der arbeiderklassens rettigheter ofres for å gi gaver til de ultrarike og frigjøre stadig flere millioner til krig. Mot denne modellen motsetter vi oss et annet valg: sosial rettferdighet, respekt for arbeid, solidaritet og fred.»
Siden den nåværende administrasjonen kom til makten, har den foreslått en rekke tiltak som fagforeninger og progressive krefter advarer om vil skade livskvaliteten og arbeidsforholdene til tusenvis av mennesker. Blant annet satset De Wever-Bouchez-regjeringen på en økning av pensjonsalderen, straffer for arbeidere som pensjonerer seg tidligere enn forventet, og redusert beskyttelse for nattarbeid. Takket være kontinuerlig folkelig mobilisering ble den tvunget til å trekke tilbake mange av disse tiltakene – pensjonsreformen, for eksempel, har nylig blitt utsatt igjen.
«Ryggraden i samfunnet vårt har presset tilbake mot denne regjeringen i 18 måneder nå – og med suksess», skrev Peter Mertens, generalsekretær for PTB-PVDA, på dagen for demonstrasjonen. «Folk gjenoppdager sin kollektive makt. Det er noe du ikke kan angre.»
Lenke: https://peoplesdispa … terity-in-18-months/

Peoples Dispatch, 12. mai: Politiet bruker tåregass og arresterer demonstranter på Frankrike-Afrika-toppmøte i Nairobi. Arrangører, aktivister, intellektuelle og internasjonale delegater ble arrestert i Nairobi under en antiimperialistisk protest mot Frankrike-Afrika-toppmøtet, som kritikere har beskrevet som et forsøk på imperialistisk reposisjonering i Øst-Afrika. (foto fra PD)

Kenyansk politi slo brutalt ned en protest i Nairobi 12. mai mot det pågående Frankrike-Afrika-toppmøtet, som progressive grupper fra Kenya og det afrikanske kontinentet har beskrevet som en imperialistisk manøver som hadde som mål å gjenoppbygge fransk innflytelse på det afrikanske kontinentet. Frankrike-Afrika-toppmøtet ble ledet av Frankrikes president Emmanuel Macron og Kenyas president William Ruto.
Tirsdagens protest markerte kulminasjonen av et todagers motmøte organisert i opposisjon til det offisielle «Africa Forward Summit», som samlet aktivister, intellektuelle, fagforeningsfolk, studenter og antiimperialistiske arrangører fra Kenya og internasjonalt. Deltakerne på panafrikanismetoppmøtet mot imperialismen kritiserte Frankrikes rolle i Afrika og reiste bekymringer rundt militarisering, økonomisk dominans, gjeldsavhengighet, ressursutvinning og fortsatt nykolonial innflytelse over hele kontinentet.
I sin offentlige tale skrev Ruto (jfr AfricanNews den 11. mai) at «Vi gjentar med klarhet og overbevisning den presserende nødvendigheten av å reformere global freds- og sikkerhetsstyring, spesielt FNs sikkerhetsråd. Det er både uunnværlig og urimelig at et kontinent med nesten 1,5 milliarder mennesker, representert av 54 suverene stater og som utgjør en av de største blokkene innen FN, fortsatt er ekskludert fra permanent representasjon i Sikkerhetsrådet», sa Ruto.
KOMMENTAR: Et initiativ fra Frankrike om økonomisk og kulturelt samarbeid med Afrika ble møtt med opposisjon i Kenya. Det har samenheng med Frankrikes lange imperialistiske virksomhet i Afrika, spesielt i Sahel-beltet som de nylig er blitt kastet ut av og måtte trekke ut militære styrker derfra. Macron lovde at de ville komme tilbake i en eller annen form.
Lenke: https://peoplesdispa … r-summit-in-nairobi/

Derimot, 6. mai (av Hans Peder From, pensjonert psykolog) : «Kjønnsskifte» og psykisk helse – en ubehagelig erkjennelse. I en nylig omfattende og grundig finsk undersøkelse ble det fastslått at personer etter «kjønnsskifte» opplever flere psykiske problemer. Det er mer kontakt med det psykiatriske systemet knyttet til flere alvorlige psykiske lidelser enn det som var tilfelle før «kjønnsskiftet». Man får det altså verre, ikke bedre, av å liksom «skifte kjønn».
Har man ikke hørt om undersøkelsen, er man lovlig unnskyldt. Den ble kun omtalt i Kristeligt Dagblad. Det forteller i seg selv en historie. Ukritisk omfavnende toleranse er rett og slett mer populært enn ubehagelige sannheter.
Og hvem ønsker vel ikke at mennesker med kjønnsdysfori skal få det bedre, og bli hjulpet til en bedre livskvalitet med den behandlingen de tilbys? Men den ubehagelige sannheten, som vi som samfunn burde være modne nok til å erkjenne, er at man ikke får det bedre av å bli bekreftet i sin vrangforestilling. (foto fra Derimot.no)

Vrangforestillinger og virkelighet

En gang, i en annen tid med en annen humor, laget vi vitser om folk som trodde de var Jesus eller Napoleon. Det kunne kanskje gi mening å snakke dem litt etter munnen, men ingen påsto at deres opplevde identitet hadde grunnlag i objektiv virkelighet.
På samme måte er det ingen objektiv virkelighet i å se et menneske med et Y-kromosom som kvinne, eller et menneske med to X-kromosomer som mann. Det er vrangforestillinger.
Og når vi som samfunn velger å tro på og bekrefte disse vrangforestillingene, og tilpasse vårt språk og våre strukturer for å imøtekomme dem, ja, så deltar vi i en kollektiv psykose.

Toleranse, sannhet og omsorg

Det er muligvis tolerant og inkluderende, men det er ikke sant, og som den finske undersøkelsen viser, er det heller ikke kjærlig. På lang sikt er de ubehagelige sannhetene mer kjærlige enn de bekvemme løgnene.
Som alle andre mennesker fortjener mennesker med kjønnsdysfori å bli møtt med respekt, forståelse og best mulig hjelp og støtte. Det krever noe helt annet enn bare å bekrefte dem i deres vrangforestillinger.
Link: https://derimot.no/f … -etter-kjonnsskifte/