The Spectator, 15. september: Mennesket er født til å spise lunsj, men nå spiser alle ved pulten. Ifølge undersøkelser fra nettmatsupermarkedet Ocado er det en kraftig økning i antall kontoransatte som smører matpakke. Meningsmålinger tyder på at 46 prosent av yrkesaktive har begynt å ta med seg mat hjemmefra oftere det siste året. Årsaken er åpenbar: de økte levekostnadene. Rundt tre fjerdedeler av de spurte mener at det har blitt for dyrt å kjøpe lunsj i nærheten av kontoret, og at det å ta med mat hjemmefra hjelper dem med å holde kontroll på økonomien. Farvel til salaten fra Pret a Manger og adjø til pølserullen fra Greggs; frem med matboksen.
Offisielle tall viser at prisen på en kafélunsj har steget med en tredjedel siden 2021, drevet frem av inflasjon etter pandemien og Labours økninger i trygdeavgifter, næringsskatt og minstelønn. Min faste bestilling hos Pret – fra det fine stedet rundt hjørnet ved Old Queen Street (en «Classic Super Club»-sandwich, tomatsuppe, en pose potetgull og Coke Zero, pluss en kjeks hvis jeg føler meg litt ekstra lysten på noe godt) – kommer på nesten 15 pund. Vi i «Speccie» har ikke fotballspillerlønn; å pakke inn en skinkesandwich i aluminiumsfolie eller ta med restene av gårsdagens «cottage pie» for oppvarming, gir langt mer økonomisk mening enn å spise ute. Men det er så kjedelig. (illustrasjon fra AI)
Det finnes ingen mer deprimerende måte å innta lunsj på enn å pakke ut en sammenklemt sandwich fra sin metalliske kokong, mens du unngår kollegaenes misbilligende blikk og forgjeves prøver å unngå å søle saus og smuler utover pulten og buksene – og føler deg sosialt utstøtt på grunn av manglende eventyrlyst. Det blir ingen ordentlig pause; den samme nettsiden blinker foran deg som du skrollet på helt til du bestemte deg for å gi etter for sulten klokken 11.45. Du sitter der, utilfreds, og tenker lengtende på godsakene du kunne ha kjøpt hos Leon eller Itsu, hvis du ikke var nok et ulykkelig offer for Rachel Reeves. Selv for oss udugelige skribenter er dette det nærmeste vi kommer – én gang om dagen – følelsen av å være en helt vanlig lønnsslave. Dette er ikke et liv for en mann av ord, men for folk med ordentlige jobber og reelt ansvar.
Link: https://spectator.co … -lunches-are-tragic/